Den spanske borgerkrigen

Den spanske borgerkrigen fant sted mellom årene 1936 og 1939. De deltakende partene i krigen bestod av republikanerne, som var lojale overfor den demokratiske, venstrevendte og relativt urban andre spanske republikk. Republikanerne var også i allianse med anarkistiske og kommunistiske grupperinger, simpelthen av bekvemmelige grunner. På den andre siden av konflikten fant man nasjonalistene, falangistene, carlistene, katolikkene og konservative aristokratiske krefter ledet av general Francisco Franco. Borgerkrigen blir ofte beskrevet som å ha vært en kamp mellom demokrati og fascisme – særlig i lys av den politiske konteksten i Europa på tiden da krigen utspilte seg – men kan i realiteten best beskrives som å ha vært en kamp mellom revolusjonære venstrevridde makter og anti-revolusjonære høyrevridde makter. Denne krigen var med andre ord ikke så altfor annerledes fra den finske borgerkrigen eller den russiske borgerkrigen, eller krigene som ble utkjempet i forbindelse med etableringen av de ungarske og slovakiske sovjetiske republikkene. Krigen endte som kjent med at nasjonalistene vant i 1939, og Francisco Franco hadde deretter makten i Spania frem til han døde i 1975.

Krigen begynte etter at en gruppe generaler fra hæren i den spanske republikken under Jose Sanjurjos ledelse erklærte seg for å være i militær opposisjon mot de republikanske myndighetene. De spanske myndighetene bestod på denne tiden av en liberal, moderat koalisjon av republikanere som var støttet oppunder av både kommunistiske og sosialistiske partier. Lederen av denne regjeringen var president Manuel Azana. Den nasjonalistiske koalisjonen bestod av en rekke konservative grupper, inkludert den spanske konføderasjonen av autonome høyrevridde grupper, monarkistiske grupper som de religiøse konservative carlistene og det fascistiske falang-partiet. Etter at Jose Sanjuro mistet livet i forbindelse med en flyulykke mens han var på vei tilbake til Spania etter å ha levd i eksil i Portugal, dukket Francisco Franco opp som lederen av nasjonalistene. Han iverksatte så et kupp mot den spanske staten. Kuppforsøket var støttet av militære enheter i forskjellige regioner rundt om i hele landet, inkludert i det spanske protektoratet Marokko, Pamplona, Burgos, Coordoba, Saragoza Cadiz, Seville og Valladolid. I enkelte byer fantes det imidlertid militære enheter som ikke støttet kuppet, og dette gjorde at byer som Madrid, Barcelona, Malaga, Bilbao og Valencia klarte å holde på kontrollen slik at de fortsatte å være underlagt landets myndigheter. Resultatet av dette var at Spania var militært og politisk splittet, og nasjonalistene og republikanerne fortsatte kampene om kontroll over landet.

 

De nasjonalistiske maktene fikk støtte i form av soldater og flyvåpen fra Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, mens den republikanske siden mottok støtte fra det kommunistiske Sovjetunionen og det populistiske, venstrevridde Mexico. Andre land, herunder Storbritannia, Frankrike og USA fortsatte å anerkjenne den republikanske regjeringen som Spanias legitime myndigheter, men unnlot å blande seg direkte inn i den spanske borgerkrigen. Til tross for dette, deltok tusenvis av borgere fra land som offisielt hadde som rådende politikk å ikke blande seg inn, i den spanske spanske borgerkrigen. Disse kjempet i alle hovedsak på republikanernes side, i de såkalte internasjonale brigadene. Her kjempet også mange avhoppere fra de nasjonalistiske partiene. Etterhvert som borgerkrigen utspilte seg, klarte de nasjonalistiske fraksjonene å utvide makten sin fra sin base i de sørlige og vestlige delene av landet, til å i 1937 omfatte mesteparten av Spanias nordlige kystlinje. De klarte også å ta over Madrid og områdene sør og vest for byen. Det var imidlertid ikke før i 1937, etter at nasjonalistene hadde klart å ta over mesteparten av Catalonia og gjort slik at Madrid var avskåret fra resten av landet, at det begynte å bli tydelig for de fleste at republikanerne var i ferd med å tape krigen.

 

Det var først etter at Madrid og Barcelona var blitt okkupert av de nasjonalistiske fraksjonene uten mye motstand, at Franco og hans støttespillere kunne erklære seier og offisielt overta makten i landet. Francos regime ble etter dette offisielt anerkjent av alle landene som tidligere hadde valgt å ikke involvere seg i konflikten. Som resultat av maktovertakelsen, flyktet flere tusen venstreorienterte spanjoler til flyktningleirer i det sørlige Frankrike, ettersom enhver som kunne bli assosiert med republikanerne ble utsatt for forfølgelse av nasjonalistene. Etter at Francisco Franco hadde etablert diktaturet sitt i Spania, gikk alle de forskjellige høyreorienterte partiene inn i en samlet blokk som utgjorde Francos regime. Den spanske borgerkrigen er blitt kjent på grunn av lidenskapen og den politiske splittelsen som karakteriserte den, og for de mange grusomme handlingene som ble begått på begge sider av krigen. Mens Francos fraksjon organiserte utrenskninger i områdene de hadde tatt over, ble det også begått mange drap i områder kontrollert av de republikanske myndighetene. Det er imidlertid omdiskutert hvor mye de republikanske myndighetene hadde en direkte part i drapene som fant sted i områdene de kontrollerte.

Leave a Comment