Francos siste år og død

Før hans død, bestemte Franco seg for å utnevne en monark til å være hans etterfølger. Dette skulle imidlertid vise seg å være vanskeligere enn han opprinnelig hadde sett for seg, ettersom det fortsatt fantes mye spenning og dårlig blod mellom karlistene og alfonistene. Det siste Franco ønsket seg var en ny karlistkrig, og han valgte derfor å tilby erkehertugen av fyrstehuset Habsburg, Otto von Habsburg, den spanske tronen. På denne måten tenkte Franco at han kunne unngå muligheten for at Bourbon-familien skulle ta over, ettersom Habsburg-familien, som hadde regjert i Spania under landets gylne epoke, hadde sitt eget krav på den spanske tronen som stammer fra lenge før den spanske arvefølgekrigen som hadde funnet sted på begynnelsen av 1700-tallet. Det var imidlertid et stort problem ved planen til Franco: den antok at Otto von Habsburg ville takke ja til tilbudet om å overta det spanske kongehuset. Dette skulle mot formodning vise seg å ikke bli tilfelle – erkehertugen av Habsburg takket nei til tilbudet, ettersom han mente han ville blitt ansett som en tysker som styrte Spania, hvilket nok ikke ville vært særlig populært i den spanske befolkningens øyne. Dessuten holdt erkehertugen fast på at han selv aldri kunne glemme sitt østerrikske opphav. I lys av dette nederlaget, valgte Franco i 1969 å heller utnevne prinsen Juan Carlos de Borbon, til den nye prinsen av Spania og dermed til hans etterkommer. Denne utnevnelsen kom som en overraskelse for mange, inkludert for faren til Juan Carlos, Don Juan, som egentlig hadde et sterkere krav på tronen, men som Franco fryktet ville være for liberal til å egne seg som leder av landet. I 1973 gikk Franco av som statsminister, og han var etter dette kun statsoverhode og øverstkommanderende i det spanske militæret.

I løpet av Francisco Francos siste år, fortsatte spenningene mellom de forskjellige politiske fraksjonene i Spania å øke, etterhvert som forskjellige grupperinger gjorde det de kunne for å forsøke å ta over makten i landet. Så skjedde plutselig noe som skulle gjøre at en av fraksjonene skulle komme til å virke sterkere enn de andre: i 1973 ble den spanske statsministeren, Luis Carrero Blanco, drept i et bombeangrep av ETA, og dette gjorde at den liberale fraksjonen vant frem. Året etter ble Franco syk slik at han ikke lenger var i stand til å lede landet, så Juan Carlos tok over som statsoverhode. Dette skulle imidlertid ikke vare lenge, ettersom Franco snart ble friskmeldt slik at han igjen var i stand til å utføre jobben som statsoverhode. Et år senere ble han imidlertid igjen sykmeldt – denne gangen på grunn av en rekke helseproblemer han hadde hatt over flere år, inkludert parkinsons sykdom. Franco viste seg offentlig for aller siste gang i begynnelsen av oktober i 1975, da han holdt en tale i sentrum av Madrid. Til tross for at han hadde virket frisk og energisk i løpet av denne offentlige opptredenen, falt han en måned senere i koma og ble satt på et livsstøttesystem. Francos familie ble deretter enige om å koble i fra disse systemene slik at han kunne dø av hjertesvikt. Det finnes litt spekulasjon i forhold til nøyaktig når Franco døde – ifølge den offisielle versjonen, døde han den 20 november i 1975, som var på samme datoen som José Antonio Primo de Rivera – mannen som stod bak det politiske partiet Falange. Historikeren Ricard de la Cierva mener imidlertid at han hadde blitt informert i seks-tiden dagen før om at Franco allerede hadde gått bort. Francos kropp ble gravlagt på Valle de los Caidos, som er en svær park bygget av politiske fanger og ment å minnes de som hadde mistet livet i løpet av den spanske borgerkrigen. Blant deltakerne på Francos begravelse, var prinsen av Monaco og den chilenske diktatoren Augusto Pinochet, som hadde sett opp til Franco og utarbeidet sin egen form for styresett basert på Francos. Den tidligere amerikanske president, Richard Nixon, uttalte at Francisco Franco hadde vært en lojal venn og alliert av USA.

Leave a Comment