Politisk undertrykkelse under Francisco Franco

Francisco Francos styre i Spania var inget koselig, liberalt demokrati slik vi er kjent med her til lands – istedenfor, var det et terrorvelde ulikt noe man hadde sett i denne delen av Europa. Franco var kjent for å undertrykke sine politiske motstandere, og gikk til og med så langt som å regelrett drepe en stor andel av dem. Estimater varierer, men det antas generelt at Francisco Franco drepte et sted mellom 15 000 og 50 000 av sine politiske motstandere, avhengig av hvem du spør og hvilke metoder de benyttet for å komme frem til estimatet. Selv om Francos styre hadde blitt mindre voldelig innen begynnelsen av 1950-tallet, var fortsatt grupperinger som ble ansett som å være opposisjonelle under streng kontroll. Dette gjaldt alt fra fagforeninger som ikke var kontrollert av myndighetene, til anarkistiske og kommunistiske organisasjoner. Undertrykkelsen strakk seg også til andre typer organisasjoner, som katalanske og baskiske separatister. Store fagforeninger som Confederación Nacional del Trabajo (CNT) og Unión General de Trabajadores (UGT) ble gjort forbudt før de i 1940 ble erstattet av den korporative Sindicato Vertical. Både det spanske sosialistiske arbeiderpartiet og det katalanske republikanske venstreparti ble forbudt i 1939, mens det spanske kommunistpartiet ble tvunget til å operere i undergrunnen. Det baskiske nasjonalpartiet ble tvunget i eksil, og i 1959 ble ETA opprettet for å føre en såkalt lavintensitetskrig mot Franco.

Et av Francos store prosjekt, var å drive nasjonsbygging i Spania. Dette ble gjort ved å fremheve en ensformig nasjonal spansk identitet og undertrykke Spanias kulturelle diversitet. Blant konsekvensene av denne politikken, var at kulturelle fenomen som tyrefekting og flamenco ble fremhevet som nasjonale tradisjoner, mens tradisjoner som ikke ble ansett for å være spanske ble undertrykket. Francos preferanser når det gjaldt hva han anså som å tilhøre “spansk kultur” kunne imidlertid til tider være noe sær og tilsynelatende tappet for logikk. For eksempel, mens enkelte regionale kulturelle uttrykk og tradisjoner ble undertrykket, ble Flamenco ansett for å være del av den større, spanske identiteten, til tross for at denne dansen i realiteten tilhører den sørlige spanske regionen Andalusia. Til sammenligning, ble Sardana, som er den nasjonale dansen tilhørende regionen Katalonia, forbudt. Det bør imidlertid nevnes at denne kulturelle politikken ble tonet noe ned over tid – særlig sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet. Et annet uttrykk for Francisco Francos kulturelle politikk kunne man finne i landets språkpolitikk. Franco fremholdt såkalt castillansk spansk som den riktige formen av språket, mens regionale språk som katalansk, galisisk og baskisk ble undertrykket. For eksempel, var bruk av andre språk enn castillansk forbudt i offentlige og lovlige sammenhenger, og dokumenter skrevet på andre språk ble erklært ugyldige. Det var heller ikke lov å benytte andre språk i skoler, reklame, og på skilter langs veien eller i butikker. Folk fortsatte imidlertid å bruke disse språkene i hverdagslige sammenhenger. Slik var situasjonen gjennom 1940 og 1950-tallet, men etter 1960 ble bruken av regionale språk mer utbredt igjen, og man kunne finne dem både i bøker og i andre kommersielle sammenhenger – dette til tross for at de aldri fikk offentlig status.

 

Et annet element av Francos kulturelle politikk, var fremhevingen av den katolske kirke, som ble gitt status som den spanske stats offisielle kirke og fikk tilbake mange av de spesielle privilegiene den hadde hatt i den spanske republikken. Det ble også stilt krav til at offentlige arbeidere måtte være katolikker og enkelte jobber krevde til og med en offisiell uttalelse av en prest om at den ansatte utviste “god oppførsel”. En annen konsekvens av denne fremhevingen av kirken, var at ekteskap som ikke var blitt viet i den katolske kirke ble erklært ugyldige. I tillegg ble skilsmisse, abort og prevensjonsmidler gjort ulovlige. For å kunne håndheve alle disse nye og strenge lovene, opprettet Franco såkalte “Guardia Civil”, som var en militær politistyrke ment å kontrollere sivile. Disse styrkene ble satt til å patruljere små bygder og landsbygder rundt om i landet, mens de store byene i all hovedsak var kontrollert av såkalte “Policia Armada”. Det var naturligvis misnøye i deler av befolkningen når det gjaldt disse lovendringene, og i løpet av 1960 og 1970-tallet var det opptil flere ganger protester blant studenter som ble slått ned på av politistyrker. Det var i tillegg politistyrker i sivile klær satt til å jobbe undercover på universiteter. Å håndheve katolske verdier var en klar del av den politiske agendaen til Franco, og også homofili og prostitusjon ble gjort ulovlig i 1954 som del av dette. Håndhevingen av loven var imidlertid ikke alltid konsekvent.

Leave a Comment