Utenlandsk innblanding i borgerkrigen

Noe av det mest nevneverdige med den spanske borgerkrigen, var at det var langt ifra å være en affære som kun involvere aktører innad i Spania. Faktisk, bidro den spanske borgerkrigen til å skinne et lys over politiske fordelinger i Europa. På generelt grunnlag, kan man si at fordelingen bestod av at høyresiden og katolikker anså støtte for de spanske nasjonalistene som en måte å motsette seg bolsjevismen på. Samtidig så man på venstresiden at fagforeningner, studenter og intellektuelle boltret seg sammen for å motsette seg det de anså for å være en del av fascismens spredning i Europa. I tillegg til dette stod anti-krigs og pasifistiske bevegelser sterkt i mange europeiske land, og disse advarte gjerne om at den spanske borgerkrigen hadde potensiale til å eskalere og dermed dra hele kontinentet inn i en ny verdenskrig. Man kan si at den spanske borgerkrigen på mange måter var en indikator på en større ustabilitet som fantes i Europa på dette tidspunktet. Den spanske borgerkrigen involverte også en hel del individer som ikke var spanske borgere, som deltok enten direkte i kamphandlinger eller indirekte som rådgivere til en av partene i borgerkrigen.


Contact email:
New York : photography@magnumphotos.com
Paris : magnum@magnumphotos.fr
London : magnum@magnumphotos.co.uk
Tokyo : tokyo@magnumphotos.co.jp
Contact phones:
New York : +1 212 929 6000
Paris: + 33 1 53 42 50 00
London: + 44 20 7490 1771
Tokyo: + 81 3 3219 0771
Image URL:
http://www.magnumphotos.com/Archive/C.aspx?VP3=ViewBox_VPage&IID=2S5RYDYE261H&CT=Image&IT=ZoomImage01_VForm

Utenlandsk innblandelse i den spanske borgerkrigen var imidlertid ikke så utbredt som en gjerne skulle ha trodd – Storbritannia og Frankrike stod nemlig for en politisk allianse som inkluderte hele 27 land, der de sammen lovte at de ikke skulle blande seg inn i Spanias indre anliggender mens krigen pågikk. Avtalen om å ikke blande seg inn i den spanske borgerkrigen inkluderte også et forbud mot forsendelser av våpen til Spania. USA fulgte også denne linjen, selv om landet aldri offisielt hadde signert noe løfte om ikke å blande seg inn i krigen. Når det gjelder Tyskland, Italia og Sovjetunionen, hadde alle disse landene også signert løftet om ikke å blande seg inn i den spanske borgerkrigen – forskjellen er at disse landene ignorerte avtalen og fortsatte å foreta forsendelser av våpen til de forskjellige partene som deltok i krigen. Frankrike ble også beskyldt for å ha fortsatt å tillate store forsendelser av midler til de spanske republikanske troppene. Når det gjaldt FNs reaksjon på den spanske borgerkrigen, var denne klart påvirket av en frykt for kommunisme. Til tross for at en komite for ikke-intervensjon ble satt opp, var denne svært lite effektivt og ikke nok til å gjøre noe med de enorme mengdene våpen og andre ressurser som ble sendt til de krigende fraksjonene i Spania.

 

I enkelte land gjorde splittelser internt i landet at det ikke er helt godt å si hvilken effekt landet hadde på den spanske borgerkrigen. For eksempel, hadde den konservative regjeringen i Storbritannia sterk tro på at landet burde holde seg nøytralt overfor det som skjedde i Spania. Det var en posisjon delt av både media og landets elite. Til tross for dette, mobiliserte venstresiden i landet til gode for republikanerne og sendte skip lastet ned materiell til Spania. Som respons, sendte de britiske myndighetene krigsskip for å ødelegge skipene som var sendt av frivillige på venstresiden. Det var også over 4000 britiske frivillige som valgte å reise til Spania for å hjelpe republikanerne, til tross for at dette var ulovlig ifølge britisk lovgivning. Den intellektuelle klassen i Storbritannia var også i all hovedsak på republikanernes side, og mange besøkte Spania for å møte med de anti-fascistiske partene. De hadde imidlertid lite påvirkning på myndighetene, og briter flest ønsker fred heller enn at Storbritannia skulle bli involvert i konflikten. Det britiske arbeiderpartiet var mer splittet – den katolske fraksjonen innad i partiet foretrakk nasjonalistene, og partiet valgte først å støtte oppunder boikotten og utvise en fraksjon som krevde at partiet skulle støtte republikanerne. Litt senere gav imidlertid partiet inntrykket av å mykne litt opp i republikanernes favør.

 

Man så lignende splittelser også i andre land. For eksempel, ble frivillige rumenere ledet av Ion Mota for å  kjempe på nasjonalistenes side. Også i Irland reiste rundt 600 politiske aktivister til Spania for å kjempe på Francos side, til tross for at myndighetene hadde gjort det ulovlig for enkeltindivider å delta i borgerkrigen. De aller fleste av disse frivillige var katolikker som ønsker å kjempe mot kommunismen. I tillegg kjempet mange ikke-spanjoler på republikanernes side ved å verve seg i de såkalte internasjonale brigadene. Her kjempet mer enn 40 000 utenlandske statsborgere fra 53 forskjellige land, til tross for at ikke mer enn 18 000 kjempet på en og samme tid. Nesten 10 000 av de frivillige som kjempet i de internasjonale brigadene kom fra Frankrike, mens rundt 5000 kom fra Nazi-Tyskland og 3500 fra Italia. Fra land som Sovjetunionen, USA, Storbritannia, Polen, Yugoslavia, Ungarn og Canada kom cirka 1000 hver. Over 500 rumenere kjempet på den republikanske siden, sammen med ca 150 irer. Også noen kinesere var med i kampene.

Leave a Comment